En utrolig pasientreise

Starten på smertene mine

Jeg var plaget med fascitis i fotsålen i to år. Legene kunne ikke fortelle meg hvorfor jeg hadde det, men det var veldig smertefullt. Jeg hadde smerter om natten og kunne ofte ikke gå skikkelig når jeg sto opp om morgenen. Behandlingene jeg forsøkte hadde ingen virkning, jeg prøvde platerikt plasma (PRP), men det så ikke ut til å gjøre store forskjellen — selv om det var vanskelig å si hva som fungerte og ikke. Etter noen år fikk jeg laget noen tilpassede såler til skoene mine og så kunne jeg plutselig løpe igjen — og lenger og lenger. Etter det, hvis jeg opplevde litt smerter etter løping, behandlet jeg meg selv med fokusert sjokkbølgeterapi.

Da jeg fylte 50, bestemte jeg meg for å begynne med triatlon. Jeg tok svømmetimer for å lære meg crawling, siden jeg aldri hadde lært det, og begynte å bli med på lokale og regionale konkurranser; først var det bare korte distanser, før jeg fortsatte med olympiske distanser og deretter halvdistanser. Jeg valgte aldri komplette Iron Man-avstander, siden jeg var bekymret for at treningsmengden rett og slett ville bli for mye for meg, på grunn av de gamle skadene mine.

Grensen ble nådd

Jeg nådde grensen etter at jeg hadde gjennomført 2017 Ironman 70.3 verdensmesterskapet i USA. Jeg prøvde å ikke løpe for mye eller for lenge før det, og jeg roet ned på treningen. Jeg tok også store doser med Ibuprofen for å takle smertene opp mot konkurranser, men smertene var likevel ganske sterke. Jeg husker at jeg bodde på et hotell under verdensmesterskapet, og at jeg måtte gå ut å kjøpe is som jeg bant fast rundt beinet mitt i et forsøk på å kjøle det ned og lindre smertene... Jeg hadde så mye smerter og jeg visste at jeg virkelig ikke burde fortsette. Jeg hadde allerede blitt diagnostisert med kneosteoartritt omtrent seks måneder før verdensmesterskapet, men nå hadde tilstanden min rett og slett blitt for ille. Jeg hadde fått noe behandling, noen kortisoninjeksjoner i kneet. Jeg hadde snakket med en revmatolog som selv hadde drevet med triatlon, og diskutert muligheten for at jeg måtte slutte med konkurranseløping, men jeg ønsket å fortsette til jeg ikke klarte det mer.

Da jeg kom tilbake fra verdensmesterskapet løp jeg i to eller tre konkurranser, selv om jeg var plaget av kjeet mitt. I ettertid ser jeg at jeg ikke skulle ha gjort det, for det var etter det at kneet mitt var helt ferdig. Det gjorde vondt å gå opp og ned trapper eller å gå en hvilken som helst strekning. Det var ikke noe bra — kneet mitt var skikkelig hovent med ødem i beinet. Jeg visste at jeg måtte snakke med folk som visste mer om hva jeg opplevde.

Jeg fant en annen dansk idrettsutøver, en tidligere skiløper som bodde i Frankrike, som hadde fått en behandling kalt lipogemer. Dette var en stamcelleterapi som inkluderer at fettceller blir hentet fra andre steder i kroppen og injisert i kneet. Det var ikke tilgjengelig her i Danmark, så jeg dro til Polen for å få denne behandlingen selv. De tok fettceller fra lårene mine og injiserte dem i kneet mitt — men jeg opplevde ingen virkning av det i det hele tatt. Da foreslo spesialisten min at jeg skulle forsøke PRP igjen for å se om det gå meg noen bedring, men jeg hadde ikke noe lyst til det, siden jeg bare hadde opplevd minimale bedringer da jeg hadde forsøkt det for min fasciitis i fotsålene.

Ingenting virket for meg. All behandlingen jeg hadde forsøkt tidligere hadde bare gitt meg symptomatisk, kortsiktig smertelindring. Jeg har forsøkt injeksjoner med steroider, og de ga meg noe smertelindring i to uker til en måned, da jeg kunne løpe normalt igjen, men virkningen varte ikke. Spesialisten som hadde anbefalt behandlingen i Polen hadde allerede sett på kneet mitt en andre gang og avvist kirurgi som et alternativ, siden det venstre kneet mitt nå var for hardt skadet. Vi hadde også snakket om at jeg kunne få et kunstig kne, som jeg vurderte en stund, men både han og jeg mente det var for tidlig i prognosen min og for risikabelt. Jeg vet om noen mennesker som kan løpe med et kunstig kne, men jeg følge at det ikke var verdt å ta den sjansen. Som utdannet sykepleier er min oppfatning at det alltid er flere muligheter for å oppleve problemer når det kommer til kirurgi.

Alle jeg snakket med i Danmark fortalte meg at ‘vi ikke har noe mer å tilby deg’. Etter det ga jeg bare opp håpet om å finne en behandling. Jeg var ganske sikker på at jeg trengte noe inne i kneet for å ta bort smerten, men jeg forsøkte å finne en løsning uten at det skjedde noe.

Nå løp jeg ikke i det hele tatt og da jeg ble tvunget til å slutte å sykle i tre måneder fordi jeg utviklet Bakers cyste på baksiden av kneet, som gjorde at kneet mitt ble utrolig hovent og irritert. Så jeg fikk ikke lov til å trene i det hele tatt — og dette var et stort tilbakeslag for meg.

Det var faktisk helt forferdelig.

Så mye av identiteten min er knyttet til idrett og jeg brukte lang til på å komme fram til at jeg lenger kunne drive med deg jeg elsker. Det påvirket forholdet mitt, og også arbeidet mitt, jeg hadde en flott karriere med en utfordrende, krevende jogg i samfunnet og jeg hadde gitt det opp, og byttet stiling for å gå mer tid til å trene to ganger om dagen før verdensmesterskapet — og nå kunne jeg ikke gjøre det. Jeg begynte også aktivt å unngå å gjøre ting som ville kunne gjøre at kneet mitt ble vondt. Jeg lærte meg å gjøre ting annerledes.

Oppdagelsen av Arthrosamid_^®

Og så fortalte en bekjent meg om Contura og forklaret at selskapet var i ferd med å lansere en behandling som kanskje kunne hjelpe meg. Så jeg begynte å undersøke og følge Contura online, slik at jeg skulle oppdage det med en gang produktet ble lanser. Jeg oppdaget at en av legene som hadde behandlet meg tidligere faktisk var involvert i testingen av Arthrosamid, så jeg kontaktet ham for å se om det var verdt for meg å prøve det. Han hadde forsøkt Arthrosamid® på seg selv, og han, som hadde hatt de samme symptomene som meg, kunne nå løpe 5 til 10 km en eller to ganger i uken, så han mente absolutt det var verdt det å la meg prøve. Han forklarte hvordan Arthrosamid fungerte og ga meg den forsikringen jeg behøvde for at dette var verdt å utforske som et behandlingsalternativ. Så satte han meg i kontakt med en nøkkelperson hos Contura som var virkelig hjelpsom. To uker etter samtalen min med dem, den 25. mai 2021, fikk jeg injeksjonen min.

Rett etter behandlingen var ikke kneet mitt hovent i det hele tatt, men jeg kunne tydelig føle noe ‘ekstra’ i kneleddet mitt, og det føltes litt stramt — men jeg hadde ingen smerter. Konsulenten min sa at jeg kunne prøve å løpe etter et par dager til en uke etter injeksjonen, men jeg ventet faktisk nesten en måned før jeg tok den første løpeturen, jeg var litt nervøs for å teste det ut! Jeg begynte bare med å gå ned trappene, og så, den 21. juni, tok jeg min første korte løpetur på fortauet utenfor der jeg bor. Jeg tror jeg bare løp 600m den første gangen, og kombinerte det må løpe litt mer, og så gå igjen… Beina mine føltes litt stive fordi jeg var redd for å legge for mye vekt på kneet mitt og jeg var redd for at smertene skulle komme. Og det gjorde de faktisk, men det var ikke uutholdelig, og jeg kunne løpe igjen for første gang på mange år, selv om det var langsomt og bare for korte distanser.

Etter den første løpeturen var jeg fremdeles litt usikker, men jeg følte at jeg hadde fått en god start. Jeg kunne løpe i noen minutter uten å ha smerter etterpå. Et par dager senere forsøkte jeg igjen, og det føltes OK, så jeg gjorde det samme to dager etter det igjen, og det føltes OK. Sakte følte jeg meg sikrere på mulighetene mine, så jeg forsøkte meg på lengre distanser og på å løpe i skogen igjen. Noen uker etter den første løpeturen begynte jeg å løpe litt fortere og litt lenger. Etter tre måneder hadde jeg ingen smerter i det hele tatt når jeg løp rett eller på asfalt.

Det er vanskelig for meg å sette ord på tankene mine om Arthrosamid® og virkningen det har hatt på meg. Da jeg forsøkte behandlingen håpte jeg selvfølgelig at det skulle virke, men forventningene mine var svært lave etter alt jeg hadde forsøkt tidligere. Jeg følte at det var min siste sjanse. Men nå er jeg veldig glas, for etter en pause på tre og et halvt år kan jeg nå løpe igjen, og jeg elsker å løpe — særlig i skogen! Selv om sykling er veldig fint og du kan dra over lengre avstander og se mer, er det ikke det samme som å løpe i skogen. Det er en ganske så spesiell følelse, det strømmer i kroppen, luktene og lydene rundt deg... det er bare fantastisk.

Å være i stand til å trene er også veldig viktig for min mentale helse — Jeg liker å ha følelsen av at kroppen min er i stand til å yte, og Arthrosamid® har gitt den følelsen tilbake til meg. Før behandlingen betydde de smertene jeg opplevde da jeg løp at jeg for eksempel aldri kunne løpe etter en buss. Da jeg startet behandlingen så jeg at hvis den gjorde det mulig for meg å løpe bare 5 km to ganger i uka, ville jeg være fornøyd. Jeg har tatt det rolig i løpet av de siste fire månedene, men nå har jeg nådd det målet.

Med min bakgrunn som sykepleier ser jeg på Arthrosamid® som et alternativ til knekirurgi — du kan utsette den operasjonen til senere for pasienten, eller de trenger kanskje ikke å få kirurgi i det hele tatt. Det er et stor pluss for helsesektoren. Og viktigere, pasienter som meg vil ikke oppleve en reduksjon i livskvaliteten eller oppgi alle tingene de elsker å gjøre mens de venter på kirurgi. Jeg kan virkelig ikke se noen grunn til å nøle med å få behandling med Arthrosamid®.

OUS/ARTHRO/DEC2021/029.V1