Pasientene som vil nyte godt av en ny behandling av kneartrose

Osteoarthritis (OA) er en progressiv, irreversibel prosess som fører til skader på brusk – og ledd. Osteoartritt er den vanligste muskel- og skjelettsykdommen, og utgjør en enorm byrde på helse- og sosialvesenet i Storbritannia, med en beregning av at 1 av 5 vokse over 45 er plaget av osteoartritt i kneet 1 av 9 voksne av osteoartritt i hoften.¹ Det har en negativ innvirkning på pasientenes livskvalitet og kanskje også levetiden deres.

Hos noen pasienter ser osteoartritt ut til å skyldes gener, og tilstanden er i familien. Dette er kjent som primær osteoartritt. Sekundær osteoartritt oppstår når brusken er skadet av hendelser som ulykker eller andre medisinske tilstander. Disse siste inkluderer overvekt, biomekaniske skader og revmatoid artritt. Siden vi stadig lever lengre, øker forekomsten av osteoartritt. Kneet er et svært kompleks ledd som ofte skades og rammes av osteoartritt.

Behandling av osteoartritt kan deles inn i tre hovedgrupper; konservativ behandling, medisinsk behandling — som inkluderer injeksjoner — og kirurgi. Dessverre har vi ikke for øyeblikket noen behandling som kan endre sykdomsforløpet i seg selv, så osteoartritt forblir en progressiv og uhelbredelig tilstand (til forskjell fra revmatoid artritt, der det finnes en rekke medisiner som kan brems eller stanse ytterligere leddskader).

Konservativ behandling av osteoartritt omfatter vektkontroll og pasientopplæring. Konservative inngrep kan være at pasienten bruker skotøy med puter, eller ortotikk og avstivning. Andre slike inngrep er å hjelpe pasientene med å bli sterkere og sprekere gjennom fysioterapi og utholdenhetsøvelser.

Etter konservative behandlingsmåter er det neste trinnet i behandlingen ofte oral medisinering (analgesi). Medisiner som paracetamol, betennelseshemmende midler eller kodein har en utstrakt anvendelse. Medisiner som inkluderer duloxetin kan tilbys som sekundært stoff. Dessverre har alle disse medisinene potensielle bivirkninger, og effektiviteten av de forskjellige medisinene varierer veldig. Enkelte medisiner kan brukes topisk, slik som betennelseshemmende stoffer eller capsacian. Det er enkelte tegn til at TENS-maskiner (transcutaneous electrical nerve stimulation) også kan gi noen lindring av osteoartritt.

Hvis oral eller topisk medisinering er ineffektiv (eller frarådet) kan injeksjonsterapi tilbys. De injeksjonene som vanligvis tilbys er kortisonbaserte. Kortison er vanligvis svært nytting mot oppblussing og forbedrer ofte hevelser, smerter og funksjon på kort til middels lang sikt. Når kortison fungerer bra kan det gi en smertefri periode (eller periode med reduserte smerter), der pasienten kan bli mer effektivt rehabilitert og bli sterkere. Varigheten av bedringen kan være svært varierende og det er noen potensielle bivirkninger, inkludert manglende bedring eller forverring av symptomene, degradering av brusk og en liten risiko for infeksjon.

Kneleddsinjeksjoner med hyaluronsyre (HA) er et annet alternativ. HA er en normal komponent i sunne knær og å injisere kneet med eksogen HA (HA laget utenfor kroppen) har i enkelte studier vist seg å redusere smerter og bedre knefunksjonen. HA-injeksjoner tolereres vanligvis godt, men bedringen kan være relativ mild og HA-injeksjoner anbefales ikke i Storbritannia siden det er kostnadseffektivt for NHS etter NICE.

Andre ‘nisje’-teknikker har vært brukt, nærmere bestemt platerikt plasma (PRP) som et injiserbart stoff. Det er tegn til at PRP kan være effektivt hos noen pasienter. Det pågår videre arbeid på dette feltet for å bestemme potensiell optimal dose og type PRP. Dette alternativet er ikke for øyeblikket bredt tilgjengelig.

I tillegg til de fysiske begrensningene av kneosteoartritt er det betydelige psykologiske implikasjoner. De psykologiske aspektene kan i virkeligheten være like viktige — og vanskelig — å hanskes med som de fysiske. Som idrettslege ser jeg mange skadde sportsutøvere i alle aldre som har sport som en viktig del av identiteten sin. Hvis du tar muligheten til å løpe eller drive med idretten deres fra dem, kan den psykologiske virkningen være alvorlig. Mer generelt liker de fleste å være aktive, og hvis de ikke kan gå opp og ned trappene hjemme eller på jobben, hvis de ikke kan gå til busstoppet eller hvis de ikke kan leke aktivt med barne sine, vil dette også ha en negativ psykologisk effekt.

Vanlige kirurgiske teknikker for kneosteoartritt har inkludert ‘utskylling’, gjenoppretting (som endrer biomekanikken i kneet) eller delvis / fullstendig kneutskifting. Utskylling var tidligere en vanlig behandling for osteoartritt i Storbritannia, som involverte artroskopisk (kikkhull) kirurgi for å rense ut eventuelle rester inne i kneet. Nylige undersøkelser har imidlertid antydet at det er ineffektivt for generalisert kneosteoartritt. Gjenopprettingsprosedyrer (slik som en tibial osteotomi) kan bedre knefunksjonen hos noen pasienter med osteoartritt i spesifikke deler av kneet. Likevel, for mange pasienter med framskredet kneosteoartritt er total kneutskifting (TKR) den eneste mulige kirurgiske løsningen.

For pasienter med store smerter og der det fysiske behovet på kneet ikke er høyt, kan TKR gi stor grad av pasienttilfredshet. Men for yngre og generelt mer aktive pasienter er de fysiske begrensningene ved et utskiftet kne et stort problem. Leddutskifting er selvfølgelig en stor kirurgisk operasjon.

Knær er ikke enkle ledd å erstatte. Hvis vi sammenligner knær med hofter, er hoften et ledd med tilnærmet kuleformet leddhode, og en utskiftet hofte matcher funksjonen til det opprinnelige leddet bedre enn et utskiftet kne. Generelt har utskiftet kne (modifisert hengselledd) større vanskeligheter med på matche funksjonene til det originale leddet. Siden et utskiftet kneledd ikke vil være like funksjonelt som det originale kneet, vil du helst unngå at dine pasienter med kneosteoartritt gjennomgår en kneutskifting før de er minst 60 år gamle, siden leddutskifting hos yngre pasienter, øker muligheten for en tidligere revisjon (ny utskifting) betraktelig. Revisjonskirurgi kan være utfordrende, fører generelt ikke til like gode funksjonelle resultater som ved første utskifting, og medfører vanligvis en risiko for både mobiliteten og beinet i framtiden.

Det er et stort antall osteoartrittpasienter på venteliste for knekirurgi, som kanskje allerede har ventet et år eller lengre. Denne ventetiden har blitt verre etter COVID-19 pandemien. Økt ventetid har sannsynligvis negative virkninger, både fysisk og psykisk. Redusert fysisk tilstand før kirurgi øker risikoen for kirurgiske komplikasjoner.

Som fører oss til Arthrosamid^®. Etter min mening er det tre typer osteoartritt-pasienter som er egnet for en ikke nedbrytbar, enkeltdose-injeksjon, og som kan ha fordeler av denne behandlingen. Først og fremst er de aktive, potensielt yngre pasientene som ønsker å utsette (eller unngå) en TKR. Hvis vi som leger kan gi vedvarende smertelindring og få en pasient til å bli 60 før vedkommende må skifte ut kneet, vil de få flere år med et funksjonelt kne og de vil også få den fordelen at det utskiftede kneet ikke vil måtte vare like lenge — og dermed redusere mulig behov for revisjonskirurgi.

For det andre er det pasienter som behøver TKR, men som står på venteliste for kirurgi. Hvis disse hadde adgang til en Arthrosamid^®-injeksjon, vil dette kunne gi dem et år eller to med smertelindring, slik at de enklere kunne holde seg i form, ha en bedre livskvalitet og være en bedre kandidat for kirurgi når tiden er inne for operasjonen.

For det tredje er det de framskredne osteoartrittpasientene der det ikke er mulig å foreta en utskifting, og som ikke er egnet kandidater for kirurgi. Kanskje de ikke kan utsettes for anestesi eller de har andre underliggende sykdommer. De har brukt opp alle tilgjengelige behandlingsalternativer er på jakt etter noe nytt som kan redusere knesmertene deres. Til tross for de alternativene vi leger har til disposisjon er det tydelig at det finnes en rekke osteoartrittpasienter som ikke har noen effektive resultater av standard behandling — og som Arthrosamid^®vil kunne hjelpe.

Arthrosamid^® er et unikt tilbud blant de nåværende behandlingsformene når det kommer til de langsiktige og vedvarende fordelene det gir osteoartrittpasienter. Det gir en putevirkning i kneet som er mer permanent enn tilbudene som er tilgjengelige for øyeblikket. Når det er sagt, må det sies at dette er en ny behandling, og det vil være bekymringer om hva den gjør med kroppen din. En klok lege vil kun bruke en ny behandlingsform når det ikke er noen andre alternativer — og typisk hos de pasientene som har de verste symptomene. Jeg regner med at vi vil bruke Arthrosamid® hos de osteoartrittpasientene som har fått opplæring, smertelindring og fysioterapi, som har gjort det de kan for å kontrollere vekten sin, og som enten har fått eller ikke kan få en kortison- eller en viskosupplement-injeksjon, og som har vurdert PRP. Mens vi venter på å få vite mer om sikkerhetsprofilen til dette medisinske utstyret vil du anta at en lege vil ha administrert andre behandlinger før vedkommende velger Arthrosamid^®. Selvfølgelig, ingen behandling er uten risiko, så fordeler og bivirkninger og tilgjengelige data må alltid gjennomgås — men Arthrosamid^® er lovende.

Det er en bestemt behandlingseskalering i kneosteoartritt, med konservative, medisinske og kirurgiske alternativer tilgjengelige. Arthrosamid^® bygger en bro mellom medisinske inngrep og kirurgi — og gir oss leger muligheten til å potensielt enten utsette eller unngå TKR for våre osteoartrittpasienter. Min oppfatning er at Arthrosamid^® fyller et åpenbart tomrom innen behandlingsalternativene og tilbyr visse pasientgrupper et effektivt alternativ til de behandlingsmetodene som for øyeblikket er tilgjengelige. Det er et bestemt tilfelle av riktig pasient, riktig sted, riktig behandling.

ENDS

OUS/ARTHRO/DEC2021/032.V1

References:

^{1. Arthritis Research UK - Prevalence of osteoarthritis in England and local authorities: Birmingham}

OUS/ARTHRO/DEC2021/032.V1